13.10.12

D/S «Hestmanden» – i tjeneste for Vesterålske, del 2



1940–1945 i Nortraskips tjeneste

9. april 1940 lå «Hestmanden» i Harstad på nordgående og hadde således akkurat krysset Vestfjorden før tyske og engelske flåtestyrker passerte området på tur til Narvik. «Hestmanden» fortsatte nordover mot Kirkenes, men etter at de hadde passert Vardø fikk de telegrafisk beskjed om å gå til Kirkenes hvor skipet formelt ble rekvirert av den norske marinen 15. april. Spesielt i Kirkenes, men også i Alta og andre steder i Nord-Norge var det utplassert mange norske soldater og disse skulle nå transporteres sørover mot Sør-Troms og Ofoten for å settes inn i kampene som pågikk der. «Hestmanden» gikk flere turer med soldater og hadde også et stort antall hester med fra Alta til Sjøvegan. Norske myndigheter hadde samtidig stor interesse av å opprettholde en noenlunde normal sivil skipsfart og 13. mai ble derfor skipet igjen frigitt.



«Hestmanden» satt seg fast i isen utenfor Arendal 13. februar 1940. På isen ser vi fra venstre los Oskar Hansen og kaptein Karl Jentoft.

Foto: Museum Nord.

Forsyningssituasjonen var viktig og for Vesterålske var det spesielt viktig å ha tilgang på kull. Nesten hele rederiets flåte var fortsatt kullfyrt og «Hestmanden» ble derfor sendt til Svalbard for å laste kull samme dag som skipet ble frigitt. Det ble ytterligere en tur til Svalbard og på disse to turene fraktet «Hestmanden» til sammen over 2000 tonn kull og om lag 40 gruvearbeidere ned til fastlandet.
7. juni bestemte regjeringen at alle norske handelsskip som befant seg i Nord-Norge skulle seile over til Storbritannia for at de ikke skulle falle i tyskernes hender. Skipene skulle samles i Kågsundet sør for Skjervøy samme kveld. «Hestmanden» bunkret kull i Tromsø til kl. 1700 og gikk så nordover – ikke lenge etter at kongen og kronprinsen forlot ishavsbyen om bord i den engelske krysseren «Devonshire». Det var kun fire–fem skip som kom til Kågsundet denne kvelden. Tanken var at de skulle gå til havs å slutte seg til en engelsk konvoi. Vesterålskes hurtigruteskip «Finmarken» ble imidlertid tvunget tilbake av tyske fly og Nordenfjeldskes hurtigruteskip «Prins Olav» og Bergenskes «Ariadne» ble senket. «Hestmanden» og lasteskipet «Nova» sluttet seg til konvoien og kom seg over til Færøyene. Her ble skipet liggende noen dager og 24. juni ble skipet formelt underlagt Nortraships administrasjon. Nortraship var en organisasjon som var etablert av norske myndigheter i London i april 1940 for å administrere norske handelsfartøyer som befant seg utenfor tyskokkupert området. Dette omfattet over 1000 skip og var verdens største rederi.
Fra Færøyene fortsatte «Hestmanden» til Orknøyene og Glasgow i Skottland. Nortraship ønsket lenge å sette skipet i fart på Portugal med kull og gruvetømmer, men kullbaksene var i minste laget for denne farten og kaptein Karl Jentoft frarådet det. Skipet ble derfor liggende uvirksomt i området utover høsten, en del verkstedsarbeider ble utført og det ble bygd ekstra beskyttelse rundt styrhuset. Mannskapet fikk i tillegg opplæring i bruk av maskingevær i tillegg til at engelskmennene satte to skyttere om bord. Senere ble det installert to mitraljøser på brovingene. Først i januar 1941 ble «Hestmanden» satt inn i britisk kystfart og skipet ble disponert av firmaet J. Hays & Sons i Glasgow. Skipet trafikkerte særlig den engelske østkysten, men også kanalkysten, den engelske vestkysten, Wales og Skottland ble ofte besøkt. «Hestmanden» var også innom Belfast og sommeren 1941 hadde skipet minst en tur til Island.
Som under første verdenskrig var dette meget risikofull fart. «Hestmanden» hadde imidlertid hellet med seg også nå. Den mest dramatiske hendelsen under andre verdenskrig var trolig et tysk flyangrep utenfor Swansea Bay i mai 1941. Den ene flyvingen kom borti aktermasten på «Hestmanden» som brakk av og falt ned på broen. Fem bomber ble sluppet og en av dem traff like foran baugen på skipet. Det ble flere flyangrep, men ingen bomber traff «Hestmanden» som fortsatt bare hadde en mitraljøse på hver brovinge å forsvare seg med. I 1943 fikk skipet imidlertid installert to Oerlikon-kanoner mens skipet lå i London. I tillegg til de utallige tyske bombetoktene over England var minefaren også meget stor. Tyskerne hadde utviklet en spesiell type magnetiske miner som ikke kunne sees på havoverflaten. Dette var en hard påkjenning, og mange krigsseilerne som kom velberget hjem til Norge fikk store psykiske problemer i ettertid.
Av de 18 norske sjøfolkene som fulgte med «Hestmanden» over til Storbritannia i 1940 var det seks stykker som fortsatt stod om bord da skipet kom tilbake til Norge. De fleste hadde mønstret på andre skip, eller gått inn i marinen. Kun to gikk på land for godt. I tillegg døde kaptein Jentoft av hjerteslag på et sykehus i Skottland i desember 1944. Når det gjelder mannskapet på «Hestmanden» er det en som bør nevnes spesielt – båtsmann Bendik Kristiansen. Han startet sin karriere til sjøs i 1901 og mønstret på «Hestmanden» i 1914. Han stod om bord til 1945 og er uten tvil den som har lengst fartstid om bord. Etter ytterligere noen år på Vesterålskes godsbåt M/S «Andenes» gikk han på land for godt i 1948 og ble da hedret med kongens fortjenestemedalje i gull.


1945–1955 – etterkrigstid

Vesterålske hadde mistet mange skip under krigen og det var et sterkt ønske å få «Hestmanden» raskt tilbake i fart langs norskekysten. I midten av juni var det klart for avgang fra Glasgow til Oslo med elleve passasjerer og asfaltblokker, tobakk og Røde Kors-pakker i lasterommene. Skipet ble formelt overlevert fra Nortraship til Vesterålske 5. juli. «Hestmanden» var nedslitt og i relativt dårlig forfatning, men det var ikke anledning til de store reparasjonene på dette tidspunkt – kun et par dager ved Akers Mek. Kystgodsruten fra Oslo til Kirkenes måtte i gang igjen og i midten av juli gikk «Hestmanden» i rute fra hovedstaden som første skip etter krigen. Det var enorme transportbehov – ikke minst i forbindelse med gjenreisinga av Nord-Troms og Finnmark. Ruteopplegget som var satt opp var det nærmest umulig å forholde seg til. En rundtur Oslo–Kirkenes–Oslo tok i gjennomsnitt 35 døgn før krigen, men i de første årene etter krigen hadde gjennomsnittet steget til 58 døgn.

«Hestmanden» gjennomgikk en omfattende ombygging og modernisering ved Akers. Mek. verksted i 1946/47. Skipet fikk bl.a. ny innredning, en mer harmonisk brofront og oljefyring.
Foto: Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter.

«Hestmanden» var som nevnt ganske nedslitt etter krigen og det naturlige vill vært å kontrahere nye motorskip på linje med de som kom like før krigen. Det var imidlertid mangel på stål og andre byggematerialer og lang ventetid ved verftene. Vesterålske valgte derfor i stedet å satse på en omfattende modernisering/ombygging av «Hestmanden». Skipet ble liggende ved Aker fra sommeren 1946 til oktober 1947. Den viktigste endringen som ble foretatt var ombygging av kjelen fra kull- til oljefyring. Dermed fikk man igjen frigitt masse plass på hoveddekket der kullbaksene hadde vært. Hele overbygget akter gjennomgikk dessuten en total modernisering og ombygging. Matrosene, fyrbøterne og messegutt/byssegutt fikk ikke lenger lov til å bo framme under bakken. De fikk derfor lugarer på hoveddekket – total 15 køyer. Den flotte førsteplassalongen helt akter på hoveddekket ble gjort om til mannskapsmesse og proviant. Videre ble det innredet bedre toalett og dusjfasiliteter for både mannskap og offiserer. Spardekket ble nå offisersdekket med ny sters, offisersmesse og lugarer for to loser, to styrmenn, to maskinister og en stuert. Båtdekket fikk helt ny innredning med lugar og salong for kapteinen og to førsteplass passasjerlugarer. Hele brofronten ble også ny og skipet fikk nå et mer helhetlig utseende. Arbeidene ved Aker kostet 2,3 millioner kroner hvorav Nortraship dekket 900 000 kroner som erstatning for slitasje og skader påført under krigen.



Førstestyrmann, fyrbøter og trolig en matros i et rolig øyeblikk framme på bakken. Bildet er tatt etter ombyggingen i 1947.

«Vegafjord» – nytt navn og nye oppgaver – 1955–1979

Høvding hadde kjøpt rettighetene til en rekke norske og tyske skipsvrak langs norskekysten. Selskapet ønsket derfor å bruke «Hestmanden» til base for bergingsoperasjoner, sleping og transport av skrapjern og vrakgods. Skipet skiftet navn til «Vegafjord», men ellers ble det ikke gjort vesentlige endringer med fartøyet. I tillegg til skipets hovedbeskjeftigelse brukte Høvding «Vegafjord» også til en del ordinære frakteoppdrag i hele Nord-Europa. Det kunne være sildemel fra Bodø til Glasgow og koks i retur til Porsgrunn, eller papirmasse fra Tofte Cellulose til London. Videre til Rotterdam for å hente svovelkis til Kristiansand. Det viktigste arbeidet var imidlertid knyttet til skipsvrakene fra andre verdenskrig. Det mest kjent var det tyske slagskipet «Tirpitz» som ble senket utenfor Tromsø i 1944. Høvding arbeidet i årevis for å fjerne dette vraket. Stålplatene ble solgt til mange forkjellige kunder, bl.a. havnet en last i Hamburg, men da lasten skulle losses, glapp et av hivene. «Vegafjord» fikk hull i skutebunnen og måtte senere på verksted for å reparere skaden. Et annet kjent bergingsoppdrag som Høvding utførte var den legendariske tyske ubåten U 843 som havarerte i internasjonalt farvann sørøst for Læsø i Kattegatt. Interessen for vraket var stor fordi det visstnok skulle befinne seg en verdifull wolfram-last om bord. Det Høvding virkelig tjente penger på var imidlertid store mengder opium som befant seg om bord og som etter hvert ble solgt til et legemiddelfirma i Sveits.

«Vegafjord» ble benyttet som base i forbindelse med hevingen av den tyske ubåten U 843 i 1958.

«Vegafjord» var i virksomhet for Høvding fram til 1964. Da ble skipet lagt i opplag i Meisfjorden rett nord for Sandnessjøen i påvente av opphugging eller nye eiere. Einar Høvding så den historiske verdien skipet hadde og tok kontakt med Norsk Sjøfartsmuseum. Direktør Svein Molaug ved museet ønsket kun å overta byssa, men det var ikke Høvding interessert i. Skipet ble derfor liggende, og forfallet ble ikke mindre med årene. På slutten av 1970-tallet vurderte Høvding å bygge om skipet til lekter, men dette ble det heller ikke noe av. Årsaken til det var nok at Norsk Veteranskibsklub begynte å interessere seg for skipet, og etter en ekstraordinær generalforsamling i klubben ble «Vegafjord» ex «Hestmanden» overtatt i 1979. Etter 16 år i klubbens eie og ytterligere 16 år som selvstendig stiftelse (Stiftelsen Hestmanden) fremstår skipet nå ved sitt 100-årsjubileum som et verdig minnesmerke over norske sjøfolk og krigsseilernes innsats under to verdenskriger.



Eivind Lande

Denne artikkelen stod I Dampskibsposten nr. 92, men ved en feiltakelse kom ikke innledningen med.

Litteratur:
Nilsen, Tore L.: D/S «Hestmanden» – en veteran fra to verdenskriger, Bergen 1994
Rasmussen, Tom: «Skibet arbeidet voldsomt i sjøen…», Kristiansand 1997
Stavseth, Reidar: På nordnorsk kjøl – Vesteraalens Dampskibsselskab gjennom 75 år, Stokmarknes 1956

Tom Rasmussens bok/rapport er en historisk-teknisk dokumentasjon av lastedampskipet «Hestmanden» gitt ut av Stiftelsen Hestmanden og Hardanger Fartøyvernsenter. Den kan også kjøpes ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter.

Tore L. Nilsen ved Bergens Sjøfartsmuseum skrev sin store artikkel om «Hestmanden» på oppdrag for Norsk Veteranskibsklub. Den ble utgitt som eget særtrykk og dessuten trykket i museets årbok for 1993. Særtrykket er utsolgt, men årboken er fremdeles til salgs ved Bergens Sjøfartsmuseum.